TYPISK NORSK

Håndlaget nissepar

Det er typisk norsk å bli veldig engasjert i hva som er typisk norsk. Siden vi fant oljen, og fikk råd til å dra til Syden, har vi oppdaget at typisk norsk er noe som oppstår i møte med andre kulturer. Men hva slags målestokk er det?

 Av Elizabeth S. Lingjærde, frilansjournalist

Stort sett blir vi veldig stolte, når noen våger å sammenligne oss med franskmenn, svensker og kinesere. Men, av og til ler vi som brølaper, fordi vi har en masse selvironi. Som det er typisk norsk at bare vi selv skjønner.

Nå, for eksempel, får vi på pukkelen for at vi er late og bortskjemte. Vi skreller ikke våre egne bananer (det gjør svenskene for oss), polakker vasker, thaier passer de bortskjemte ungene våre, og ungdommen har ikke større problemer enn at ”so last year” er den nye målestokken for om du er innafor eller utafor. (Det er visstnok veldig traumatisk for prestasjonsgenerasjonen).

Etter en nedgangsperiode under forrige sørpe-periode (primo 90-tallet), er skisporten igjen verdens navle, i våre øyne, og de heteste samfunnsdebattene handler egentlig om retten til nypreppede skispor og fluor. (Parallelt med veskedebatten). Inntil en eller annen regnearkdust sa at vi jobber for lite, og at det er skandale at helgekøen til fjells starter allerede torsdag ettermiddag. Nå er vi liksom tatt på senga (sofaen?) som nyrike slabbedasker.

Foto: Yr.no

Min første tanke (som typisk puritansk multitasker norsk) er at det må være både økonomisk, miljøvennlig og psykososialt godt at den hersens køen fordeles på flere dager enn kun fredag. Og tenk hvilken stimuli det er for Utkant-Norge, at helgehandelen svinger seg opp en dag ekstra?

De utenlandske toppsjefene, som er headhuntet av de nye utenlandske eierne til tidligere norske konserner, rister på hodet og er illrøde av sinne når minst halvparten av de lokalt ansatte får slørete blikk torsdag ettermiddag, bare snakker smøring (ikke sånn amerikansk, men norsk altså), og ikke dukker opp igjen før mandag. Attpåtil med masse GOD samvittighet, skrytehistorier og frisk farge i kinnene. Da kommer de løpende med trusler om stemplingsur, timeark, rapporter og annen faenskap, bare for å oppdage at de uforskammet uthvilte og topptrente hyttefolka jobber dobbelt så konsentrert og fort mandag, tirsdag, onsdag og torsdag, før de forsvinner tilbake til de hemmelige kildene sine.

– Dere er late, skriker en eller annen mellomeuropeer, som har vokst opp på russisk innvollssuppe, tysk eksersis, engelske knestrømper og amerikansk skjemahysteri, for deretter å ha tatt videreutdanning i produktivitetsmåling og arbeidsmoral.

– Late? Vi??

Jeg har vært i utlandet og sett tusenvis av engelske, franske, italienske og spanske kvinner spankulere foran meg på kyllinglegger, med små bikkjedotter i håndvesken over spaghettibleike overarmer. Ikke kom å fortell meg at disse pipestilkene (både de to- og firbeinte) er i nærheten av mitt muskel- og energinivå! Når de pirker i salaten sin, gafler jeg i meg vafler med syltetøy og brunost, for å holde maskineriet i gang. For hva er det vi driver med når vi ”later” oss i ”fritiden”. Nordmenn er på topp i dugnads- og frivillighetsånd. Vi tømmer kjellere og loft (vi har minst to av hver, på hytta og hjemme) for å drive god gammeldags resirkulering via loppemarkeder og martnader til inntekt for lokale kulturbegivenheter. OK så har de Othello med italienske divaer og slikt i Verona, vi har skiskytende bønder, tannleger og toppledere som pølsegrillere, smøresjefer, unnarenntråkkere, dirigenter, fotballtrenere, snømaskinvakter, rennledere, korledere og regnskapsførere for det lokale kakelotteriet.

Hundretusenvis av unger får en meningsfylt og helsefremmende fritid basert på sosialt samhold, kulturelt påfyll og fysisk aktivitet uten prislapp, som gir økt helse og pur lykke.

Og hva gjør vi på hytta? Vi er verdens mest ”handy men and women”. Vi lafter, hogger, stabler, snekrer, murer, maler, baker, ølbrygger, planter, beskjærer, måker, graver, løfter og bærer. For ikke å snakke om strikker, hekler, vever, syr og broderer all den kunsten og kulturen som gjør oss så typisk norske, at de samme utlendingene som synes vi er late, kaller oss verdens most beautiful og amazing hver gang vi stiller ut stasen på postkort, 17.mai, jul, påske og høyfjellsbuffet til busslaster med turister, som klager over prisen.

Og de eneste regnearkene all denne produktiviteten med ditto gevinster synes på, er den lille bakerst i hytteboka. For de som gidder slikt. Og i Nasjonalbibliotekets hule i Mo i Rana, som oppbevarer flere årganger med lokale, frivillige medlemsblader, trykket i s/h og stiftet sammen med to stifter i margen.

Der er beviset. Langt unna Harvard og EUs direktiver.

Hilsen redaktøren i Sørkedølen

Typisk norsk