GI UNGDOMMEN FJELLET

Dannelsesreiser er blitt populært, til Europas kulturhovedsteder.  På min egen liste har jeg den ville og vakre Jotunheimen, der gutter blir menn.

-          Mamma, hva kalte du den fjellkjeden igjen?

-          Det er ingen kjede men et fjellmassiv og det heter Jotunheimen, svarer jeg

-          Hæ, så rart navn. Hvorfor heter den det?

-          Fordi det er jotnenes bolig, kjempenes hjem, hjertet av Norge. Der selv Amundsen og Nansen ble skuggeredde, og Edvard Grieg ble inspirert. Musikkens hans blir noe helt annet etter denne turen, sier jeg i bilen på vei fra Oslo til Tyin.

Jeg er litt i tvil om Nansen og Amundsen ble redde i Jotunheimen, men jeg vet at minst en av dem holdt på å omkomme under trening på Hardangervidda, den gangen kvistede løyper ikke fantes. Jotunheimen er ikke akkurat noe pinglested det heller.

I to år har jeg vært forberedt, og ventet på at været, føret og ferie skal klaffe. Tirsdag 19. februar sa det Bingo, og utstyret ble hentet frem og supplert med noe nytt. Ingen av ungdommene har gått i Jotunheimen før. Bare den yngste har gått fra hytte til hytte én gang, på Hardangervidda en påske. Foruten mine egne sønner på 14 og 16, er guttenes bestekompiser blitt overtalt til å slå følge. Alle er erfarne skiløpere og veltrente. Jeg har gitt dem pakkeliste fra DNT, og tatt ansvaret for nødutstyr som ekstra skitupper, rep, førstehjelpsaker, kart, kompass og spade. Å gå i nykvistede løyper, midtvinters i Jotunheimen, kan fort bli tøffere enn ønsket. Jeg er forberedt på det verste, slik man bør være. Når det er sagt, er det en fantastisk kosetur når været klaffer, som det gjorde for oss. Planen var å gå i tre til fire dager, med overnatting fortrinnsvis på selvbetjeningshytter. Jeg har festet den fantastiske DNT nøkkelen til kompass-snoren.

FJELLVETT

Tett skydekke i Vang skuffer, men straks vi når Tyinkrysset åpner himmelen seg i nord, og Jotunheimens hvite topper tar imot oss som vinger fra himmelen. Gradestokken faller plutselig fra -6C til -20C .To tynne lag ull under fjellanorakken blir plutselig for lite, men vi har pakket et par ekstra lag ull hver og skal tåle det meste.

Vi parkerte på vakre Tyinstølen

Å skifte til skistøvler, gamasjer og votter på parkeringsplassen er nok til at neglespretten er i gang etter ti minutter.  Neste utfordring er at den kvistede løypa til Tomashelleren (DNTs nyeste selvbetjeningshytte) ikke er å finne.  Jeg kjenner en begynnende fortvilelse, og vi begynner å tråkke over Tyin i håp om å finne løypa på den andre siden. Så oppdager jeg tabbe nr. to.  Vi er for tidlig ute selvsagt. Løypene kvistes ikke før nærmere påske… (Jeg var forespeilet noe annet på DNT kontoret i Oslo…) Hell i uhell er at løssnøen er så tung å tråkke at neglespretten raskt blir kurert. Ingen løype er å finne på den andre siden heller, og jeg må forandre planer i siste liten. Det er ikke noe stort problem, for jeg har både plan B og C klar, slik man også bør når man tar ansvaret for å følge noviser til fjells midtvinters.

Veltrente, velustyrte og forventningsfulle ungdommer. (vi går andre veien – mot Eidsbugarden. Tyin til venstre)

Det blir wieselløypa til Fondsbu. Jeg er ukjent i området, og det er bare tre-fire timer til solnedgang. Tråkkingen tok både tid og krefter. Selv om jeg er ganske sikker på at gutta tåler turen, tar jeg ingen sjanser første dagen, og en løype der vi møter beltebiler og scootere  gir trygghet. Temperaturen synker stadig, og skal nå -24C før vi er fremme. Guttene er derimot fulle av testosteron, adrenalin og begynnende fjellrus, kombinert med for mange episoder Lars Monsen og Bear Grills på hjernen. De vil at vi skal ‘følge kart og kompass over nærmeste fjelltopp’.

Mor er tursjef

Det er tid for leksjon én: Lytt til erfarne fjellfolk, som tilfeldigvis er meg, mor, og ikke SÅ erfaren at de gir meg umiddelbar tillit som opplyst og eneveldig hersker. Men, de gir seg raskt og følger wieselløypa i full fart. Tid for leksjon to: Spar på kreftene og HOLD SAMMEN. – Gruppen MÅ holde sammen uansett, er ordren jeg må gjenta oftest de neste dagene. Ingen av dem har opplevd fjellet på sitt verste og aner ikke hva jeg maser om, men det skal og MÅ bankes inn. Ikke bare er nødutstyret fordelt på to sekker, men det er viktig å holde motivasjonen oppe i det svakeste leddet, som fort synes det et kjipt at noen løper ute av syne.

Tre timer senere er himmelen foran oss lilla, og solen gløder ned i et inferno av oransje bak oss. Sprengkulde gir de vakreste solnedganger. Teten som spurtet har måttet vente en halvtime på sistemann, og blir straffet med svette som fryser til is på kroppen.

Synet av Eidsbugarden under månen, og mine løfter om Fondsbu-Solbjørgs tre retters middag varmer guttene. Vi rekker akkurat første bordsetning. Maten er over all forventning, det er også den varme velkomsten og servicen. Vi blir sittende til bords med hyttefolk som tipser om at Olavsbu er kvistet.  Jeg sender en takknemlig tanke til flinke fjellfolk, og får beskjed om at to stykker har gått opp spor, men ikke hele veien. Kan ikke bli bedre, tenker jeg, og nistuderer kartet for å bli kjent med løypa. Mye oppover, men det skal bli bra.

Morgen på Fondsbu. Utsikt fra soverommet i sovehuset

INN OG OPP PÅ HØYFJELLET

Dagen etter er vi i gang på ordentlig. Guttene går og går. De tråkker fiskebein uten et kny. Sekkene er tunge, kulda river i lungene og lårmusklene svir. Ingen klager, for det gjelder å vise seg tøff for bestekompisen, og med en kjerring (mamma) bakerst, kan de i hvert fall ikke vise seg svake.

De stopper på hver topp, og blir storøyde og stumme. Der åpenbarer det seg fantastiske skuer, og de kan nesten ikke vente med å se hva som befinner seg over neste høyde, og neste…. Det er hvitt, vilt, vakkert og voldsomt. Jotunheimen har tatt imot oss som konger.

Vi raster der det føles naturlig, og helst nær en bakke så vi raskt får varmen igjen. Utrolig nok er det for det meste vindstille. Selv på toppene. Bare en ravn som kretser sulten over oss er tegn på liv, etter at vi passerer et par med pulker.

Telefonene dør ut. Forbindelsen til sivilisasjonen forsvinner, og guttene føler en sterkere tilhørighet til hverandre og den mektige naturen.  Nå er det bare oss, og vi holder tett følge av rent instinkt. Rødjakkestammen på villmarksekspedisjon. Kartlesing blir en fryd.

-          Hold dere til kvistene, så tett som mulig, sier jeg og forklarer at det ikke er for vår skyld akkurat nå, men for de som eventuelt kommer etter oss i dårlig vær.

Mot Mjølkedalstinden

Kvistene redder liv.  Ikke bare viser de hvor løypa er snøskredsikker, men på et punkt passerer vi en brekam, og de ser et snøhøl i enden av et heng rett ved løypa.

-          Skavler kan skjule bresprekker, bratte heng, juv og stein, så det gjelder å følge løypa når man er ukjent,  sier jeg, og de har ingen problemer med å forstå når de titter ned med et grøss.

Jeg har dessuten fått en liten ekstrabekymring.  Under tråkkingen over Tyin ble to av stavene våte fra skjult overvann, og vi måtte spikke bort digre isklumper. Snøen har tydeligvis lagt seg før tæla satt skikkelig, og jeg har også lest på Ut.no at enkelte vann ble sent sikre i år. Heldigvis er gutta oppvokst i Nordmarka, og hører hvert år historier om folk som faller gjennom isen, selv midtvinters. De har stor respekt for vannene, og jeg viser dem også hvordan synkende vannstand har laget store sprekker ved vannkanten enkelte steder.

Omsider dukker hytta opp i den mektige Rauddalen, der nesten snøfrie fjellsider stuper ned på hver side. Den mektige Mjølkedalstinden kaster en stor skygge over det siste stykket. Snart forsvinner solen. Jeg går foran for første gang og tråkker spor i føyka.

Rauddalen

HYTTEKOS

Opplevelsen toppes av at vi er de første som tar inn på Olavsbu på over en uke. Omtenksomme turfolk har fylt bøtter med vann, men alt er bunnfrosset. Ask søler varmt vann fra termosen på bordet, og det fryser til is. Neglespretten kommer tilbake når vi strever med veden som er frossen. Ingen aviser eller annet papir er å finne, så vi krøller sammen et par DNT blanketter (unnskyld..) før vi finner et par opptenningsbrikker som tilfeldigvis ligger i den ene sekken. Jeg noterer at opptenningsbrikker heretter skal på pakkelisten. Et alternativ er tamponger innsmurt med vaselin. Kjempetriks!

Heldigvis har vi hodelykter også (jeg noterer også det som nødvendig), for det er bekmørkt på do, blant annet. Guttene synes det er knallfint med ekte utfordringer, og storkoser seg med å spikke never og flis, hente snø, jekke opp hermetikkbokser og utforske hytta. Alle utedagene på skolen har lært dem å mestre friluftslivets enkle gleder og situasjoner, og det gir dem en særegen lykke og styrkefølelse å kunne anvende all kunnskapen i de tøffeste fjellene.

Snart sitter vi benket ved et nedsnødd vindu rundt en gryte med glohet lapskaus. Vi spiser med votter og tynne dunjakker og fortærer en boks lapskaus hver (!), noen bokser ananas, knekkebrød sandwitcher, toddy, kakao og kjeks. Vi har underskudd på flere tusen kalorier, tross hyppige raster. Etterpå spiller vi kort; President og bums, før yngstemann sier han ser en fyr som ligner på Swartzenegger utenfor hytta. Det er lysluggede Tor fra Nord Norge, som har gått fra Tyin, der han har tilbrakt første natten i en kald bil. (brr….!) Etter ham kommer paret med pulk, som skal bli noen dager på Olavsbu for å utforske totusenmeterstoppene  rundt hytta med snowboard (som kan deles i to for randonné) og annet festlig utstyr. Guttene lytter henført til historier om snøhuleturer og Lofoten, fiske og toppturer, slik turfolk alltid utveksler når de møtes i det ville.

-          Så flotte gutter, skryter de andre vandrerne, og Tor legger til,

-          Fint at de lærer hvor lite vi mennesker trenger for å ha det bra.

MAGIEN

For gutta er skjønt enige i at Olavsbu slår det aller meste, enda de kan sammenligne med tidligere ferier på luksushoteller. Tor forteller at han har en sønn som elsker friluftsliv, men er med moren sin denne helgen.

-          Jeg skulle ønske han hadde kamerater som disse gutta. Hjemme i Svolvær er han alene om å like friluftsliv, sier han, og legger ut om flotte turer han har delt med sønnen.

Det er trist, tenker jeg, at stadig færre ungdom blir tatt med på slikt. Og, det er et paradoks at i landets flotteste naturområder henger de rundt bensinstasjoner og kjøpesentre hvor de kjeder vettet av seg.  Jeg kjenner mange fra Oslo og Bergen som er mer kjent i fjellheimen enn lokalbefolkningen.

Dagen etter er guttene ivrige etter å memorere løypas mange utforkjøringer. Nå skal de få lønn for strevet tilbake til Fondsbu. Vi svetter som griser opp det første henget ved Mjølkedalstinden, men straks vi er oppe kjenner de den skarpe luften fra en begynnende bris. Himmelen er ikke lenger like knallblå, og det skal ikke mye vind til før de aner hvor store forskjeller det er på høyfjellet. Det blir fantastiske bakker, med knall, fall og front flip med sekk. Snøen ligger tykk og myk, så det er bare ansiktshuden som får svi. Turen tilbake til Eidsbugarden går fort. Altfor fort.

Siste rast dag 3 med utsikt mot Bygdin.

På den siste toppen blir de sittende og raste med et lengselsfullt blikk innover de ville tindene. Jeg tenker at nå skjer det. De føler den salige blandingen  av glede, styrke, mestringsfølelse og lengsel som flammer opp i både kropp og sjel. En flamme som gir næring resten av livet, til å takle utfordringer. Fjellet er et enkelt og sterkt speil av livet. Det første møtet med Jotunheimen har vært magisk.

-          Neste gang vil vi gå skikkelig langt, ber de meg med glødende blikk.

-          Ja, klart det, svarer jeg og smiler.

Etappen dagen etter blir ‘a walk in the park’ tilbake til Tyinstølen. I hodet har jeg allerede ruteforslagene liggende klare, og hjertet jubler. Jotunheimen og jeg har vunnet over TVn, PCn og alle dataspillene. Ingenting er råere enn dette.

FAKTA

Dagsetappene er på 15-20 km og tar 4-6 timer i stigende høyde for folk i god form. Ting tar tid på fjellet. En vanlig dagstur i Jotunheimen kan gi total stigning på over tusen meter.

Temperaturene kan variere veldig lokalt, og gir store variasjoner i snøforhold (løssnø, skare, is). Har du fjellski, gamle trinser og feller er det desidert best, men jeg har klart meg med vanlige markaski. Gamle staver får du slengt etter deg på Finn.no.

For vandring i Jotunheimen er det flott å ta utgangspunkt i Tyinstølen eller Gardli (Beitostølen) hvis du kommer med bil fra Oslo. Tog til Finse gir mange muligheter på Hardangervidda. Valdresekspressen (Jotunheimen) og Haukeli ekspressen (Hardangervidda) også.

DNT medlemskap lønner seg.

 

MINE FJELLTIPS FOR VINTERTURER: (tillegg til DNTs pakkeliste)

ULL, ull og atter ull. Ull varmer og transporterer fuktighet bedre enn noe annet, og har antibakterielle egenskaper som gjør at du kan gå og sove i det samme tøyet i dagevis. Gjelder også truse. Hvis du klør kan du ha silke/ull blanding innerst. Calida eller japanske Uniqlos heattech serie er super. TIPS: Et par store gamle raggsokker kan tres utenpå støvlene hvis du klipper opp sålen. Tover seg vindtette i snøen.

Lag på lag. Jeg går heller med tre-fire lag tynne ulltrøyer enn et par tjukke. Gir bedre temperaturregulering og fleksibilitet.

Lightweight dun. Genialt plagg til slike turer. Veier ingenting og tar ikke plass. Supert på hyttene og som nød- og rasteplagg. Erstatter tykk og tung ullgenser. Japanske Uniqlo har stort utvalg til gode priser. (jakke til ca 69 USD!).

Tovede labber. Innesko som også egner seg som nødplagg. Veier lite. TIPS: Kjøp billig på gata av Peruanere.

Vindtett er livsnødvendig. Gamasjer, støvelsokker, vindbukser, vindvotter osv. Lang fjellanorakk med hette, og helst pelskant. TIPS: Stormberg har billige og bra gamasjer.

Myke fjellbriller med sidebeskyttelse, beskytter ikke bare mot snøblindhet (smertefullt) men hornhinnene når vinden pisker. Ta med et par ekstra, for de er svært utsatt når du faller i bakkene. Helst myke med strikk.

To lags votter. Jeg lider av ‘likfingre’ og fryser svært fort på hendene. Mitt stalltips er Hestra votter i skinn og impregnert bomull med tynne Hestra votter/hansker i angoraull inni. (Hestra er dyrt, men verdt hver krone) Disse vottene inkluderer ullfór (som jeg har tatt ut). Tynne votter beholdes på under rasting etc. Ha et par ekstra strikkevotter og vindvotter i sekken.  TIPS: På gaten i Oslo kan du kjøpe tovede ulltøfler, angora liners (hansker) og lette angoragensere fra Peru. Koster lite, veier lite, varmer mye.

Vaselin og tamponger. Vaselin egner seg IKKE som kuldekrem da det inneholder vann, men er supert som fettlag på hender og føtter, impregnering av skinn, smøring av glidelåser etc. Smør en tampong med vaselin og du har super opptenningsbrikke til våt og kald ved. Tampongen kan også brukes til førstehjelp.

Antibac og hostesaft. Mye forkjølelse i februar. Unngå smitte og stopp hostekuler på natten når du må ligge på rom med andre.

Hodelykt. Det holder med en lett og liten sak som er uunnværlig på strømløse selvbetjeningshytter, og som nødsignal om man går seg bort.

Kamera. Ikke stol på mobiltelefonen. Den dør ut i kulden og du får ikke ladet.

Dadler. Gammelt beduintriks. Nærings- og kaloritett. Inneholder alt kroppen trenger, har lang holdbarhet og tar liten plass.

Vindsekk. Egentlig et must på Hardangervidda, hvor det er umulig å finne ly når det blåser skikkelig.

Liggeunderlag i isopor etc. Liggeunderlag med luft må unngås, de er iskalde. Jeg har også med et sitteunderlag i tovet ull. Liggeunderlag er et must i tilfelle ulykke, og kan også brukes som vindskjold. TIPS: Lag et hull for sikringsfeste med tynt tau til sekken. De blåser utrolig fort ut av hendene på deg i sterk vind.

Rep/rem. Jeg har alltid med meg en lang nylonrem med spenne. Regn med å være trekkhund hvis den svakeste mister alle krefter. Kan også brukes til å lage båre (med liggeunderlag), reparere sekker osv.

Sportstape. Forebygger gnagsår og frostskader, og er kjekt som limbånd til småreparasjoner. Har du fått gnagsår er det lurt å feste Compeedplasteret ekstra med tapen. (Lange strabasiøse turer får Compeeden til å krølle seg.)